VADBODHOLMENS HERMETIKFABRIKK / REKEFABRIKKEN Vadboholmen

Etter første verdenskrig utviklet fisket seg stadig. Dette hang sammen med at det var bra med fisk, redskapen ble forbedret og båtene fikk motorer, dekk og styrehus.

Etter hvert begynte noen av fiskerne å tråle etter reke. De brukte en spesiell not som ble slept etter båten og holdt åpen med to lemmer. Det var tung redskap, så en måtte ha en vinsj, et redskap for å hale opp trålnota.

Ragnvald Jacobsen hadde kolonialbutikk ved brygga i Havna. Han så muligheten for å foredle rekene lokalt, spesielt smårekene. Han fikk tomt på Vadbodholmen og bygget fabrikk der for å starte hermetikkproduksjon med reke på boks. Etter at alt var rigget og de ulike maskinene montert, kom produksjonen i gang på høsten 1933. Den nye fabrikken fikk navnet Vadbodholmen Hermetikfabrikk etter navnet på skjæret eller odden, der det fra gammelt av, stod noen fiskeboder. Fabrikken prøvde seg også med sjøkreps, hummer og makrell i tomat, men det ble ikke noen suksess. Men de nedlagte rekene var det et godt marked for både her hjemme og på eksportmarkedet. 

På fabrikken var det arbeid for to mann, rekekoker og maskinoperatør. Det som var fint, var at det var rundt 20 damer som «pella» (rensa) reka. Det var en kunst å koke reka slik at de ble lettpillede og fikk en god krum når rekehalene skulle legges ned i boksene. Ragnvald var forretningsmann, og betalte helst rekefiskerne med drivstoff, og pellerskene med matvarer i butikken. Ikke alle gjorde det, for noen ville ha kontant oppgjør. Arbeidstida varierte med hvor mye reke som ble levert, og likedan hvor mange det var bruk for de enkelte dagene.

Fabrikken var ikke i gang under 2.ndre verdenskrig. Men i noen år etterpå, fram til 1950, var det drift med nedlagt småreke. 

I mange år ble fabrikken stående tom, og brygga og husene forfalt. Som mange andre steder, var det ikke lenger grunnlag for slike små familiebedrifter.

Men rundt 1980 var det en initiativrik dame som lot seg fascinere av stedet. Vigdis Yran Dale tok kontakt med eierne og fikk leiekontrakt. Alt måtte renoveres for at den gamle fabrikken skulle bli presentabel til hennes prosjekt.

Sommeren 1984 åpnet hun «Rekefabrikken Galleri og Industrimuseum».  Det ble også holdt konserter i galleriet. Slik ble stedet bevart og utviklet. Mange har vært innom og fått et innblikk i hvordan rekefabrikken fungerte og fått kunstneriske opplevelser i det restaurerte miljøet.

I de seinere åra har stedet blitt drevet av familien og leid bort til ulike utstillinger sommerstid.